NO / ENG
TEKSTER
1. Cathrine Hovdahl Vik. Om Lena Trydals Tell Me What I Want to Hear (2026)
2. Ingrid Halland. “Estetisk begjær i overflatenes tid: Om Lena Trydals TAKE OUT (2025)”
3. Michael Laundry. Om Lena Trydals NEVER FELT LIKE THIS (2025)
4. Geir Haraldseth. Om Lena Trydals Folkekongen (2021) og Märtha Louise (2019)
5. Irene Ikdal. Om duoutstillingen Nice Paintings & Dead(ly) Fires (2018)
︎︎︎
1.
Om Lena Trydals
Tell Me What I Want to Hear (2026)
Utstillingstekst til separatutstillingen Tell Me What I Want to Hear, K-U-K Kjøpmannsgata Ung Kunst, 13. mars – 24. mai 2026
Utstillingens side
Chamber (1), 2026. Olje på lerret, 150x200 cm
I en tid der bilder sirkulerer raskere enn erfaring, og der virkeligheten ofte oppleves gjennom skjermer, algoritmer og overskrifter, undersøker Lena Trydal maleriets rolle som både speil og motstand. Hennes figurative malerier tar utgangspunkt i pop- og internettkulturens visuelle språk, der memer, politiske ikoner, kjendiser og digitale estetiske koder glir sømløst over i hverandre. Trydal maler ikke bare samtidens bilder; hun maler samtidens måte å se på.
Lena Trydals maleri befinner seg i skjæringspunktet mellom det digitale og det materielle, mellom sirkulerende billedstrømmer og maleriets tradisjonelle krav om tid, nærvær og håndverk.
Trydals billedspråk er tett forbundet med digitale referanser og samtidens kollektive estetikk. Motiver og figurer fremstår ofte som både intime og ikoniske, fanget i et grenseland mellom individ og avatar, original og kopi. Maleriene peker på hvordan identitet og makt ikke bare konstrueres gjennom språk og politikk, men også gjennom bilder: gjennom hvilke ansikter som gjentas, hvilke narrativer som forsterkes, og hvilke visuelle koder som blir normgivende.
I separatutstillingen Tell Me What I Want to Hear tar Trydal for seg internasjonal politikk, populærkultur og maktspill som samtidige visuelle regimer. Tittelen kan leses som et imperativ – et krav om bekreftelse og lojalitet – men også som et uttrykk for affektiv sårbarhet: et ønske om trøstende narrativer i en fragmentert og informasjonsmettet offentlighet. Mellom disse polene oppstår et rom der Trydals malerier opererer – et rom der ironi, ambivalens og kritikk sameksisterer med humor og visuell forførelse. I dette spennet mellom autoritet og lengsel artikulerer maleriene en kritikk av samtidens medielogikk, der sannhet ofte underordnes oppmerksomhetsøkonomi og affektive resonanser.
Motivene beveger seg mellom det ikoniske og det trivielle, mellom politiske figurer, kjendiser og hverdagslige gestus. På denne måten tematiserer Trydal det den franske sosiologen og filosofen Jean Baudrillard beskriver i Simulacra and Simulation fra 1981. Denne filosofiske avhandlingen er en undersøkelse om forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunn, spesielt betydningen og symbolikken til kultur og media som er involvert i å konstruere en forståelse av delt eksistens. Her peker ikke representasjoner på en stabil referanse, men sirkulerer som selvrefererende tegn. Samtidig peker arbeidene på hvordan bilder fungerer som maktteknologier, i tråd med teorier om visuell kultur og biopolitikk, der synlighet og usynlighet påvirker hvem som gis subjektstatus og hvem som marginaliseres.
Ved å male disse bildene fremhever Trydal maleriets rolle som en kritisk teknologi. Der den digitale billedstrømmen er preget av akselerasjon, fragmentering og algoritmisk kuratering, introduserer maleriet en annen temporalitet: en tid for kontemplasjon, for motstand mot umiddelbar konsumering. Maleriet fungerer her som en treg gest i en hyperrask visuell kultur, et rom der bildenes politiske og affektive ladning kan undersøkes og destabiliseres.
Tell Me What I Want to Hear inviterer betrakteren til å reflektere over hvordan vi konsumerer informasjon, hvordan vi forholder oss til makt, og hvordan vi lar oss forme av de bildene vi omgir oss med. Utstillingen stiller spørsmål ved hvem som forteller historiene, hvem som blir synlige, og hvilke versjoner av virkeligheten vi velger å tro på – og hvilke vi ønsker å høre.
Lena Trydals maleri befinner seg i skjæringspunktet mellom det digitale og det materielle, mellom sirkulerende billedstrømmer og maleriets tradisjonelle krav om tid, nærvær og håndverk.
Trydals billedspråk er tett forbundet med digitale referanser og samtidens kollektive estetikk. Motiver og figurer fremstår ofte som både intime og ikoniske, fanget i et grenseland mellom individ og avatar, original og kopi. Maleriene peker på hvordan identitet og makt ikke bare konstrueres gjennom språk og politikk, men også gjennom bilder: gjennom hvilke ansikter som gjentas, hvilke narrativer som forsterkes, og hvilke visuelle koder som blir normgivende.
I separatutstillingen Tell Me What I Want to Hear tar Trydal for seg internasjonal politikk, populærkultur og maktspill som samtidige visuelle regimer. Tittelen kan leses som et imperativ – et krav om bekreftelse og lojalitet – men også som et uttrykk for affektiv sårbarhet: et ønske om trøstende narrativer i en fragmentert og informasjonsmettet offentlighet. Mellom disse polene oppstår et rom der Trydals malerier opererer – et rom der ironi, ambivalens og kritikk sameksisterer med humor og visuell forførelse. I dette spennet mellom autoritet og lengsel artikulerer maleriene en kritikk av samtidens medielogikk, der sannhet ofte underordnes oppmerksomhetsøkonomi og affektive resonanser.
Motivene beveger seg mellom det ikoniske og det trivielle, mellom politiske figurer, kjendiser og hverdagslige gestus. På denne måten tematiserer Trydal det den franske sosiologen og filosofen Jean Baudrillard beskriver i Simulacra and Simulation fra 1981. Denne filosofiske avhandlingen er en undersøkelse om forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunn, spesielt betydningen og symbolikken til kultur og media som er involvert i å konstruere en forståelse av delt eksistens. Her peker ikke representasjoner på en stabil referanse, men sirkulerer som selvrefererende tegn. Samtidig peker arbeidene på hvordan bilder fungerer som maktteknologier, i tråd med teorier om visuell kultur og biopolitikk, der synlighet og usynlighet påvirker hvem som gis subjektstatus og hvem som marginaliseres.
Ved å male disse bildene fremhever Trydal maleriets rolle som en kritisk teknologi. Der den digitale billedstrømmen er preget av akselerasjon, fragmentering og algoritmisk kuratering, introduserer maleriet en annen temporalitet: en tid for kontemplasjon, for motstand mot umiddelbar konsumering. Maleriet fungerer her som en treg gest i en hyperrask visuell kultur, et rom der bildenes politiske og affektive ladning kan undersøkes og destabiliseres.
Tell Me What I Want to Hear inviterer betrakteren til å reflektere over hvordan vi konsumerer informasjon, hvordan vi forholder oss til makt, og hvordan vi lar oss forme av de bildene vi omgir oss med. Utstillingen stiller spørsmål ved hvem som forteller historiene, hvem som blir synlige, og hvilke versjoner av virkeligheten vi velger å tro på – og hvilke vi ønsker å høre.
2.
Estetisk begjær i overflatenes tid:
Om Lena Trydals TAKE OUT (2025)
Utstillingstekst til separatutstillingen TAKE OUT, Statsbygg, Møllergata 13b, 12. september - 21. desember 2025
Utstillingens side
I.
Mykere
Ordtaket «du blir hva du spiser» får en annen betydning når den biologiske evolusjonen til menneskearten tas i betraktning. Gjennom ferdigheter som planlegging og beregning klarte menneskearten Homo Erectus å mestre bruken av ild og begynte deretter å koke kjøtt, fisk og røtter. Maten ble mykere og kjevene mindre slik at hjernene fikk plass til å vokse og nye nevroner kunne dannes. Ved å koke maten begynte fordøyelsen utenfor kroppen. Derfor ble magene mindre og Homo Sapiens kunne enklere gå oppreist og til og med løpe. Mindre energikrav til mage- og tarmsystemet førte til mer energi tilgjengelig for den voksende hjernen. Maten vi spiste gjorde oss til hvem vi er.
I 2025 publiserte tidsskriftet Appetite resultater fra en studie om junkfood. Det norske forskerteamet satt hunrotter på en seksukers junkfood-diett og studerte endringer i rottenes nevroaktivitet. Søppelmaten svekket rottenes appetitt på naturlige belønninger, inkludert begjæret for seksuell aktivitet. Forskerteamet mener tjukk kebabsaus, feite burgere og myke, fabrikkbakte brød bidrar til å bremse reproduksjonsdrivet. En følge av nedsatt menneskelig reproduksjonsdriv vil være endringer i den biologiske videreutviklingen av menneskearten. «Du blir hva du spiser» vil da få en mer bokstavelig betydning enn før.
II. Likere
Gjennom menneskehetens historie har estetikk vært forbundet med kommunikasjon, makt og identitet. Det som ved første øyekast kan virke som overfladisk pynt kan avsløre komplekse kulturelle kontekster og historiske
prosesser. Enten det gjelder ornamentikken på overflaten til en keramikkvase, smykker eller tatoveringer, har estetiske uttrykk og praksiser enten skapt tilhørighet eller gitt uttrykk for individualitet. Men estetikk forbindes også med det motsatte, å fremmedgjøre kulturer og personer fra andre individer eller grupper.
Estetikk har spilt en sentral rolle i utviklingen av forbrukersamfunnet. På 1920-tallet la amerikaneren Edward Bernays, Sigmund Freuds nevø, grunnlaget for en ny fase i denne utviklingen. Bernays utviklet onkelens teorier om menneskelig begjær for å knytte shopping til en følelse av velbehag. Han utnyttet en grunnleggende menneskelig drivkraft – estetisk begjær – for å manipulere massene til å kjøpe ting de egentlig ikke trengte, for å fylle det individuelle begjæret etter nytelse og samtidig møte kapitalismens strukturelle vekstbehov. Utover 1900-tallet ble skjønnhet og estetikk stadig mer knyttet til sminke- og skjønnhetsprodukter. I løpet av siste femti årene har det vestlige forbrukersamfunnet dyrket en estetisk kultur der trender skifter raskt. Men de estetiske uttrykkene har blitt stadig mindre individuelle. Produktene, ansiktene og begjærene har blitt mer ensartede og lik hverandre.
III. Dypere
I maleriserien TAKE OUT (2025) tematiserer Lena Trydal begjærets estetikk i vår tid. Siden Trydal brakdebuterte i offentligheten i 2022 har hun vist frem ubehagelige, komiske og underlige aspekter ved den vestlige massekulturen i et særegent formspråkforankret i klassisk vestlig figurativ maleritradisjon. Men både fremgangsmåten og det formale uttrykket bryter med det klassiske. Inspirasjonen til Trydals bildeunivers finner hun hovedsakelig på Google Images (f.eks. Royalty Free Stock Images) og ved å sveipe og scrolle seg gjennom vår tids visuelle massekultur, på TikTok eller Instagram. Trydals malerier viser ofte figurer som poserer for massenes blikk. I TAKE OUT vises tre kvinnefigurer i et klimaks-øyeblikk hvor de overgir seg til junkfoodens uimotståelighet. Lipglossen skinner og fettet renner over gel-neglene. Kvinnenes blikk –innrammet av falske vipper og bryn stylet med brow lamination-teknikk – avslører den intense nytelsen ved å gi seg hen til fristelse. Men kvinnefigurenes nærmest dyriske begjær er ikke bare rettet mot den ultraprosesserte maten. De tre kvinnene begjærer også betrakteren. Lerretenes rektangulære form speiler skjermen som kvinnene poserer for. De nyter sitt eget speilbilde og begjærer de digitale blikkene mot selv like sterkt som de begjærer den myke maten.
Den vestlige kunsthistorien er dypt forankret i skillet mellom form og innhold: Begrepet ‘form’ refererer til stilen, teknikkene, media og materialene til kunstverket, og begrepet ‘innhold’ refererer til representasjonen eller mimesisen, altså det som viseseller avbildes. Trydal går i dialog med vestlig kunsthistorien når hun framstiller figurene i et figurativt og realistisk formspråk. Gjennom kunsthistorien har realisme blitt uttrykt på ulike måter, men et generelt fellestrekk for et realistisk formspråk er at menneskefigurene ikke er stilisert eller idealisert; de skal gjengi figurenes individuelle og særegne trekk. Men Trydals tre kvinnefigur har relativt få særegne trekk som understreker det individuelle, menneskelige. Selv om maleriene viser tre ulike kvinner, er deres likhet slående; de har anvendt samme contouring-teknikk for å legge sminken, har like rette, hvite tenner, og alle tre har glattfønt hår; en slags samlebånds-estetikk.
Men det er ikke bare malerienes innhold som refererer til det overfladiske og det uniforme i samtidens massekultur. For Trydal er også det figurative maleriet i seg selv forbundet med massekultur. Og innenfor samtidskunstens hierarkier – en lavkultur. I tillegg fremhever Trydal maleriets egenskaper som et forflatningsmedium gjennom en teknikk som reflekterer samspillet mellom det flate og det likeartede i den vestlige populærkulturen. De figurative motivene og den maleriske utførelsen kan ved første øyekast oppfattes som trivielle, men Trydals visuelle univers har en kompleks, konseptuell kontekst integrert i selve overflatemediet. Trydal benytter gjerne en klassisk laseringsteknikk for å dempe eller fremheve farger, nesten som en setting spray i en soft contouring’ sminketeknikk. Hun fremhever noen farger og blender konturene av andre slik at lerretet får en overflate som minner om et airbrush-filter. Ofte er det solpudder, highlighter og blitslys som skaper liv og glød i figurenes ansikter, ikke naturlig dagslys. I Trydals billedunivers blir figur og flate – og dermed også form og innhold – likere hverandre.
**
Som en slags coda til TAKE OUT-serien står Prêt-à-Manger (Triple) (2024) for seg selv. Tre åpne hvite matbeholdere med pommes frites, ketchup og fritert kylling svever i en udefinert, blågrønn sfære. Våre forfedre- og mødre temmet ilden, endret måten å spise på, og dermed også seg selv. I dag har tilsetningsstoffer, sukker og fett blitt knyttet til endringer i hjernens kjemi, stoffskifte og til og med arv over tid. Når Trydal plasserer plastikkbeholderne i det blå-grønne, udefinerbare rommet – som et digitalt eller virtuelt landskap – minner hun oss om at den vestlige konsumkulturen i stigende grad skilles fra biologiske røtter og i stedet bygger på medierte, manipulerte stimuli. Gjennom en overflod av humor og fritt for moralske vurderinger avbilder TAKE OUT det dypt menneskelige i overflatens tid.
Ordtaket «du blir hva du spiser» får en annen betydning når den biologiske evolusjonen til menneskearten tas i betraktning. Gjennom ferdigheter som planlegging og beregning klarte menneskearten Homo Erectus å mestre bruken av ild og begynte deretter å koke kjøtt, fisk og røtter. Maten ble mykere og kjevene mindre slik at hjernene fikk plass til å vokse og nye nevroner kunne dannes. Ved å koke maten begynte fordøyelsen utenfor kroppen. Derfor ble magene mindre og Homo Sapiens kunne enklere gå oppreist og til og med løpe. Mindre energikrav til mage- og tarmsystemet førte til mer energi tilgjengelig for den voksende hjernen. Maten vi spiste gjorde oss til hvem vi er.
I 2025 publiserte tidsskriftet Appetite resultater fra en studie om junkfood. Det norske forskerteamet satt hunrotter på en seksukers junkfood-diett og studerte endringer i rottenes nevroaktivitet. Søppelmaten svekket rottenes appetitt på naturlige belønninger, inkludert begjæret for seksuell aktivitet. Forskerteamet mener tjukk kebabsaus, feite burgere og myke, fabrikkbakte brød bidrar til å bremse reproduksjonsdrivet. En følge av nedsatt menneskelig reproduksjonsdriv vil være endringer i den biologiske videreutviklingen av menneskearten. «Du blir hva du spiser» vil da få en mer bokstavelig betydning enn før.
II. Likere
Gjennom menneskehetens historie har estetikk vært forbundet med kommunikasjon, makt og identitet. Det som ved første øyekast kan virke som overfladisk pynt kan avsløre komplekse kulturelle kontekster og historiske
prosesser. Enten det gjelder ornamentikken på overflaten til en keramikkvase, smykker eller tatoveringer, har estetiske uttrykk og praksiser enten skapt tilhørighet eller gitt uttrykk for individualitet. Men estetikk forbindes også med det motsatte, å fremmedgjøre kulturer og personer fra andre individer eller grupper.
Estetikk har spilt en sentral rolle i utviklingen av forbrukersamfunnet. På 1920-tallet la amerikaneren Edward Bernays, Sigmund Freuds nevø, grunnlaget for en ny fase i denne utviklingen. Bernays utviklet onkelens teorier om menneskelig begjær for å knytte shopping til en følelse av velbehag. Han utnyttet en grunnleggende menneskelig drivkraft – estetisk begjær – for å manipulere massene til å kjøpe ting de egentlig ikke trengte, for å fylle det individuelle begjæret etter nytelse og samtidig møte kapitalismens strukturelle vekstbehov. Utover 1900-tallet ble skjønnhet og estetikk stadig mer knyttet til sminke- og skjønnhetsprodukter. I løpet av siste femti årene har det vestlige forbrukersamfunnet dyrket en estetisk kultur der trender skifter raskt. Men de estetiske uttrykkene har blitt stadig mindre individuelle. Produktene, ansiktene og begjærene har blitt mer ensartede og lik hverandre.
III. Dypere
I maleriserien TAKE OUT (2025) tematiserer Lena Trydal begjærets estetikk i vår tid. Siden Trydal brakdebuterte i offentligheten i 2022 har hun vist frem ubehagelige, komiske og underlige aspekter ved den vestlige massekulturen i et særegent formspråkforankret i klassisk vestlig figurativ maleritradisjon. Men både fremgangsmåten og det formale uttrykket bryter med det klassiske. Inspirasjonen til Trydals bildeunivers finner hun hovedsakelig på Google Images (f.eks. Royalty Free Stock Images) og ved å sveipe og scrolle seg gjennom vår tids visuelle massekultur, på TikTok eller Instagram. Trydals malerier viser ofte figurer som poserer for massenes blikk. I TAKE OUT vises tre kvinnefigurer i et klimaks-øyeblikk hvor de overgir seg til junkfoodens uimotståelighet. Lipglossen skinner og fettet renner over gel-neglene. Kvinnenes blikk –innrammet av falske vipper og bryn stylet med brow lamination-teknikk – avslører den intense nytelsen ved å gi seg hen til fristelse. Men kvinnefigurenes nærmest dyriske begjær er ikke bare rettet mot den ultraprosesserte maten. De tre kvinnene begjærer også betrakteren. Lerretenes rektangulære form speiler skjermen som kvinnene poserer for. De nyter sitt eget speilbilde og begjærer de digitale blikkene mot selv like sterkt som de begjærer den myke maten.
Den vestlige kunsthistorien er dypt forankret i skillet mellom form og innhold: Begrepet ‘form’ refererer til stilen, teknikkene, media og materialene til kunstverket, og begrepet ‘innhold’ refererer til representasjonen eller mimesisen, altså det som viseseller avbildes. Trydal går i dialog med vestlig kunsthistorien når hun framstiller figurene i et figurativt og realistisk formspråk. Gjennom kunsthistorien har realisme blitt uttrykt på ulike måter, men et generelt fellestrekk for et realistisk formspråk er at menneskefigurene ikke er stilisert eller idealisert; de skal gjengi figurenes individuelle og særegne trekk. Men Trydals tre kvinnefigur har relativt få særegne trekk som understreker det individuelle, menneskelige. Selv om maleriene viser tre ulike kvinner, er deres likhet slående; de har anvendt samme contouring-teknikk for å legge sminken, har like rette, hvite tenner, og alle tre har glattfønt hår; en slags samlebånds-estetikk.
Men det er ikke bare malerienes innhold som refererer til det overfladiske og det uniforme i samtidens massekultur. For Trydal er også det figurative maleriet i seg selv forbundet med massekultur. Og innenfor samtidskunstens hierarkier – en lavkultur. I tillegg fremhever Trydal maleriets egenskaper som et forflatningsmedium gjennom en teknikk som reflekterer samspillet mellom det flate og det likeartede i den vestlige populærkulturen. De figurative motivene og den maleriske utførelsen kan ved første øyekast oppfattes som trivielle, men Trydals visuelle univers har en kompleks, konseptuell kontekst integrert i selve overflatemediet. Trydal benytter gjerne en klassisk laseringsteknikk for å dempe eller fremheve farger, nesten som en setting spray i en soft contouring’ sminketeknikk. Hun fremhever noen farger og blender konturene av andre slik at lerretet får en overflate som minner om et airbrush-filter. Ofte er det solpudder, highlighter og blitslys som skaper liv og glød i figurenes ansikter, ikke naturlig dagslys. I Trydals billedunivers blir figur og flate – og dermed også form og innhold – likere hverandre.
**
Som en slags coda til TAKE OUT-serien står Prêt-à-Manger (Triple) (2024) for seg selv. Tre åpne hvite matbeholdere med pommes frites, ketchup og fritert kylling svever i en udefinert, blågrønn sfære. Våre forfedre- og mødre temmet ilden, endret måten å spise på, og dermed også seg selv. I dag har tilsetningsstoffer, sukker og fett blitt knyttet til endringer i hjernens kjemi, stoffskifte og til og med arv over tid. Når Trydal plasserer plastikkbeholderne i det blå-grønne, udefinerbare rommet – som et digitalt eller virtuelt landskap – minner hun oss om at den vestlige konsumkulturen i stigende grad skilles fra biologiske røtter og i stedet bygger på medierte, manipulerte stimuli. Gjennom en overflod av humor og fritt for moralske vurderinger avbilder TAKE OUT det dypt menneskelige i overflatens tid.
3.
Om Lena Trydals
NEVER FELT LIKE THIS (2025)
Utstillingstekst til separatutstillingen NEVER FELT LIKE THIS, Mikey Laundry Art Garden, 8-31. august 2025
Utstillingens side
Each year MLAG is curated thematically. This year we discuss the theme `heavy in love´ after French Sociologist Roland Barthes´ A Lover´s Discourse. The book is a collection of fragments about love from Plato, Nietzche, and Goethe published in 1977. In the preface, Barthes tells us that “the lover's discourse of today is one of an extreme solitude”. Being in love is isolating on many levels. Almost 50 years later, the state of love, finding it, and our feelings toward it - are in a state of alienation. Lena Trydal’s ‘Never Felt Like This’ presents work interrogating Barthes’ assumptions. Barthes argues that love is “forsaken”, “disparaged, or derided” by the realm of natural and social sciences. But Barthes suggests love is an “unreal” thing that is nonetheless still affirmed.
Love´s affirmation as a subject, a driver, and an adversario has been taken up by artists since the first cave paintings and continues to pose conundrums at MLAG. But what is it about love`s mediation in today´s frenzied and confident pop culture media landscape that makes it something needing to be navigated? … something to be mistrusted yet kind of affirmed? Lena Trydal´s series of oil paintings on stretched canvas parlays as lover´s do with what Barthes calls the “unreal” of the language of love - when the mechanisms of our rational faculties fail us and we still affirm love´s authenticity.
Trydal plums the world of reality TV shows and royalty-free stock images from the net,checking back in with the “unreal”. The process might be likened to found object art - where Trydal is the wizard tossing our readymade referencescape for a loop. In her own words, “the world of reality-TV and shows such as Love is Blind, Love Island, Married at First Sight, The Ultimatum and Perfect Match—a realm brimming with red roses, cheesy pickup lines, diamond rings, and clichéd gender norms”, these are the subjects and objects of aesthetic study. What story do they tell when appropriated by Trydal - whisked out into the public gaze again, sultry, still dressed up - yet naked.
One possible way of seeing the evolution of the readymade is to see it as a movement pushing back against capitalism’s demand for growth. Trydal’s series of figurative paintings are no upside down urinals, yet in a post-Duchamp world we see objects differently - aesthetically, we see their relational potential more than we did before. Hal Foster - the old Princeton professor of Art History was freaked out by a younger generation of figurative painters since the 70’s. He worried that if the paintings weren’t meta-artistic - if they failed to have a critical self-referentiality - their appropriation of culture risks becoming spectacle. Trydal’s disruption of the everydayness of finding love does as Robert Grober and Cindy Sherman have done before her - make art make us step-outside of our assumptions about what has come before us. Trydal’s painting’s sometimes imitate the selected source yet, their power is in the evidence of the artist’s hand. It draws our attention to the question of making. In elevating low culture, the artist returns to the conversation of "art-as-simulacrum", asking what the simulation substantiates?
Trydal’s exhibition is full of paradoxes and the disenchantment of proximity. The act of drawing us closer to the hyper-detailed has the surprising effect of bringing us further away from its intended symbolism, zooming further and furher out, deepening our relationship to the superficial painted back upon itself.
Love´s affirmation as a subject, a driver, and an adversario has been taken up by artists since the first cave paintings and continues to pose conundrums at MLAG. But what is it about love`s mediation in today´s frenzied and confident pop culture media landscape that makes it something needing to be navigated? … something to be mistrusted yet kind of affirmed? Lena Trydal´s series of oil paintings on stretched canvas parlays as lover´s do with what Barthes calls the “unreal” of the language of love - when the mechanisms of our rational faculties fail us and we still affirm love´s authenticity.
Trydal plums the world of reality TV shows and royalty-free stock images from the net,checking back in with the “unreal”. The process might be likened to found object art - where Trydal is the wizard tossing our readymade referencescape for a loop. In her own words, “the world of reality-TV and shows such as Love is Blind, Love Island, Married at First Sight, The Ultimatum and Perfect Match—a realm brimming with red roses, cheesy pickup lines, diamond rings, and clichéd gender norms”, these are the subjects and objects of aesthetic study. What story do they tell when appropriated by Trydal - whisked out into the public gaze again, sultry, still dressed up - yet naked.
One possible way of seeing the evolution of the readymade is to see it as a movement pushing back against capitalism’s demand for growth. Trydal’s series of figurative paintings are no upside down urinals, yet in a post-Duchamp world we see objects differently - aesthetically, we see their relational potential more than we did before. Hal Foster - the old Princeton professor of Art History was freaked out by a younger generation of figurative painters since the 70’s. He worried that if the paintings weren’t meta-artistic - if they failed to have a critical self-referentiality - their appropriation of culture risks becoming spectacle. Trydal’s disruption of the everydayness of finding love does as Robert Grober and Cindy Sherman have done before her - make art make us step-outside of our assumptions about what has come before us. Trydal’s painting’s sometimes imitate the selected source yet, their power is in the evidence of the artist’s hand. It draws our attention to the question of making. In elevating low culture, the artist returns to the conversation of "art-as-simulacrum", asking what the simulation substantiates?
Trydal’s exhibition is full of paradoxes and the disenchantment of proximity. The act of drawing us closer to the hyper-detailed has the surprising effect of bringing us further away from its intended symbolism, zooming further and furher out, deepening our relationship to the superficial painted back upon itself.
4.
Om Lena Trydals
Folkekongen (2021) og Märtha Louise (2019)
Verkstekst til gruppeutstillingen Jeg kaller det kunst, Nasjonalmuseet, 11. juni - 11. september 2022
Utstillingens side
Portrettmalerier av de rike og mektige har vært en viktig oppgave for kunsten. I dag er sjangeren litt umoderne og ikke like populær. Lena Trydals malerier tester grensene for hva et portrettmaleri kan være i vår tid. I de to maleriene vi viser i utstillingen, er det unektelig en nerve og en god dose humor. Et stort portrett av den norske kongefamilien viser en avslappet konge som ikke har kledd seg for anledningen. Den eneste som tar det alvorlig er kronprinsen. Sonja chiller og er på mobilen. Märtha Louise har alltid gått sin egen vei, og har også fått sitt eget maleri, ved siden av Folkekongen. Hvor langt kan kongefamilien gå i sin higen etter å være folkelige og tilgjengelige?
Trydal maler figurativt og tar for seg ulike sjangre fra maleriets historie, men vil allikevel si noe om verden i dag. I tillegg til kongefamilien har Trydal portrettert Donald Trump, Siv Jensen og Vladimir Putin i nye situasjoner. Det magiske med maleriet er at alt er lov. Her er det Trydal som bestemmer.
Trydal maler figurativt og tar for seg ulike sjangre fra maleriets historie, men vil allikevel si noe om verden i dag. I tillegg til kongefamilien har Trydal portrettert Donald Trump, Siv Jensen og Vladimir Putin i nye situasjoner. Det magiske med maleriet er at alt er lov. Her er det Trydal som bestemmer.
5.
Om duo utstillingen
Nice Paintings & Dead(ly) Fires (2018)
Utstillingstekst til duoutstilingen Nice Paintings & Dead (ly) Fires, Arteriet, 7. september - 7. oktober 2018
Gruppeutstillingen Nice Paintings & Dead (ly) Fires presenterer to unge kvinnelige kunstnere: Lena Trydal (f. 1994, Kristiansand) og Thyra Dragseth (f. 1993, København). Utstillingen viser to ulike kunstnerskap. Kunstverkene er forbeholdt kunstnerskapet som kan tolkes enkeltvis eller som en helhet, men det føles mer naturlig å utforske samspillet mellom dem i en større kontekst.
Utfordringen er å navigere seg i utstillingen hvor flere innfallsvinkler kan ha felles forbindelse. Tittelen vil også frembringe noen interessante spørsmål. Er oljemaleriene til Trydal virkelig fine? Hvordan fremstiller Dragseth brannens dødelige utvikling? Rent teknisk vil videoinstallasjonen In Search of Dead (ly) Fires av Dragseth, og Trydals Nice Paintings, uttrykke mediets fysiske egenskaper. Videoens lyd- og tidsaspekt eller malerienes illusjoner i lys og fargepigmenter er viktige elementer for det kunstneriske uttrykket. Men det er i møte med et publikum at videoinstallasjonen og maleriene ikke forblir nøytrale eller passive objekter. Gjennom et ungt blikk vil kunsten åpne opp for andre måter å betrakte våre omgivelser på.
I skrivende stund er Trydal og Dragseth begge i tyveårene, født med ett års mellomrom og under utdannelse på henholdsvis estetiske studier ved Universitetet og Kunstakademiet i Oslo. De representerer millenniumsgenerasjonen som befinner seg i en komplisert verden preget av store og hurtige endringer som globalisering, sosiale medier, klimaendringer, fokus på kjønn eller psykisk helse. Med dette som bakgrunn kan utstillingen avdekke kunstnernes personlige erfaringer knyttet til et aktivt samfunnsengasjement.
THYRA DRAGSETH
In Search of Dead(ly) Fires (2017-18) er en videoinstallasjon som består av fem projektorer med ett lydspor. Skjermbildene er plassert slik at det er umulig å se alle på en gang. Bildesekvensene viser en motorsykkeltur, et skoglandskap, forkullede objekter som blir knust av en hånd beskyttet av en sort hanske, en død delfin, og et kamera som sirkler rundt en ung mann. Videoinstallasjonen er inspirert av Dragseth's utvekslingsopphold ved Belas Artes, Universitetet i Lisboa. Tittelen henviser til en tragisk naturkatastrofe i Portugal. Skogbrannene som herjet i 2017 krevde over 60 menneskeliv. Videobildene dramatiserer en tragedie i et poetisk og forførende formspråk, samtidig som vi blir stadig konfrontert av realitetene i søket etter en dødelig natur.
Dragseth skaper en forbindelse mellom fiksjon og en virkelig hendelse, men et usikkerhetsmoment er når vi mister visuell kontroll over situasjonen. Vi beveger oss mellom synet på menneskers sårbare forhold til naturen og kroppen til en ung mann som blir gjenstand for andres blikk. Sistnevnte illustrerer ikke bare hvordan kunsten kan blottlegge maktstrukturer basert på kjønn, med også verdien av det å være en kvinnelig kunstner.
LENA TRYDAL
De fargerike oljemaleriene til Trydal antyder referanser til virkeligheten ved en skarp observasjon for surrealistiske detaljer og en streng komposisjon. Nice Paintings krever imidlertid en posisjon utover en estetisk dimensjon. På et estetisk nivå, spiller det ingen rolle om maleriene ikke fremviser en korrespondanse mellom fiksjon og fakta, men på et etisk nivå vil det få en stor betydning.
Maleriene viser for eksempel motiver av en kvinne med bunadsdrakt der ansiktet er tildekket av en nikab (Ja, vi elsker #2, 2015), en naken jente som smilende holder på avtrekkeren til et bombebelte rundt livet (I just wanted something to believe in, 2016), eller kong Harald V sittende sammen med kongefamilien i helsetrøye med dronning Sonja nederst på huk (Folkekongen, 2017-18). Tematikkens selvmotsigelser skyver våre sosiale og politiske normer til sine ytterste grenser. Det som provoserer oss er hvordan vi tolker maleriene enten i bokstavelig eller symbolsk forstand. Som objekter vil maleriene ha en tilstrekkelig avstand til de ubehagelige kulturkonfliktene vi opplever, men samtidig må vi involvere oss nærmere i handlingen for å kunne føle at de skremmende bildene gir mening. Det er et paradoks at den psykodramatiske tematikken både tiltrekker og frastøter. Med andre ord vil tvetydigheten i motivenes forstyrrende elementer ivareta både en etisk distanse og empatisk nærhet.
Motsetningenes kunst
Arbeidene til Trydal og Dragseth balanserer ulike motsetninger som natur-kultur, fiksjon- virkelighet, godt- vondt, kvinne-mann eller subjekt-objekt. Det er viktig å påpeke at den ene delen er ikke mer sann eller ekte enn den andre. Denne balansegangen gir kunstnerne rom for alternative uttrykksformer uten faste holdepunkter. Likevel vil estetikkens møte med sosiale og politiske problemstillinger få oss til å erkjenne at den yngre kunstnergenerasjonen er lidenskapelig opptatt av kunstens etiske rekkevidde.
Tekstene er © forfatterne
︎ lenatrydal
︎ lenatrydal(at)proton.me
︎ join the mailing list
All rights reserved ©Lena Trydal/BONO